Historien til M/K Folkvang

Historikk

Folkvang i SellevoldDette bildet er tatt av Folkvang på Røst i 1916 under Lofotfiske.

Folkvang – LFZN – ble bygget i 1911 ved Nils Skandfers båtbyggeri på Kulstadsjøen ved Mosjøen.

Første eier var Hilmar Sellevoll, Dverberg, fra 12.02.12 som fikk båten bygd.
Andre eier var A. Larsen, Storbugt, Honningsvåg, fra 12.10.16
Tredje eier var Olaf Andr. Olsen, Hilmar Markussen og Olaf Markussen, Grovfjord fra 13.02.17.
Fjerde eier var Joachim Rossberg, Hamburg, reg under nr 13423, fra 22.03.82
Femte eier var Bo E Korthsen, Uranienborgv 12, 0258 Oslo,  fra 16.05.86
Sjette eier er Astafjord Kystlag, 9446 Grovfjord, fra 03.09.92

I 1934 ble den opprinnelige motoren, 20 HK Bolinder skiftet til 30 HK Wichmann?
I 1958? ble denne skiftet til 120 HK 2-cyl Wichmann som sto i båten da den ble tilbakeført til Grovfjord.
1 1934 ble det bygd opp bakker forut- akterut.

Båten har stor interesse for folk i kommunen og spesielt i Grovfjord (gml Astafjord), både fordi den i en lang periode, 1917 – 77, var hjemmehørende i Grovfjord, og fordi båtbyggereb, Nils Skandfer ble født og oppvokst på Renså i Skånland.

Båten var godt kjent av alle som bodde i Grov. Den betydde svært mye for stedet da den var hjemmehørende der, og det var av meget stor betydning for stedet å få en av de gode gamle fiskebåtene tilbake da så mange tilsvarende båter er gått tapt.

Astafjord Kystlag begynte å interessere seg for å tilbakeføre båten til Grovfjord sommeren 1989. En fikk etter hvert greie på hvem som var eier.

Samme høst ble det avviklet et folkemøte i Grovfjord hvor det ble orientert om båten .
Det ble besluttet å sende Per Sjøvoll for å inspisere FV i Bundefjorden, hvor den lå i opplag.
Etter tilbakekomst ble det det laget et kostnadsoverslag over restaureringsbehovet, og så be nytt folkemøte avholt. Det ble besluttet å prøve å få overta båten og tilbakeføre den til Grovfjord.

Det viste seg etter hvert at eier – Bo Korthsen – forlangte kr 250.000,- for å selge båten. Dette ble naturligvis et stort problem – vi hadde ikke så mye penger, og innså at det var små muligheter for å skaffe beløpet på kort tid. Prosjektet ble mer eller mindre lagt på is inntil videre.
I 1991 fikk vi beskjed om at båen var sunket ved Gressholmene i Oslo, hvor den lå fortøyd i ei bøye. Det viste seg at eier var blitt nødt til å fjerne båten fra fortøyningen i Bundefjorden. Ved Gressholmene lå den fortøyd uten tilsyn inntil den sank på ca 30 m dybde.
Etter mye fram og tilbake fikk vi kjøpe båten for kr 20.000,-, vi fikk avtale med Oslo havnevesen om at de kune heve båten for oss. Høsten 1992 dro Ole Magnus Ellefsen og Per Sjøvoll for å være med på hevingen. Fredag 22. oktober ble et stort apparat satt igang, med Oslo-krana, froskemenn og havnevesnet. Ved 2 to-tiden kom båten opp av sjøen – det var umisskjennlig Folkvang.
Den ble etter hvert satt på land på Sjursøya – hvor den sto et år før det lyktes oss å få den fraktet nordover.
Frakten nordover ble foretatt med en av forsvarets landgangsprammer, og båten kom til Harstad lørdag …… og losset ved hjelp av Kaarbøveksteds store krane og en mobilkrane, og slippsatt seinere på dagen.
Båten ble midlertidig tettet og slep til Grovfjord med en 35 fots sjark.

Generelt

FV ble satt på land på Grovfjord Båtbyggeri’s område høsten 1993 ved hjelp av mobilkran, og båten veide da ca 25 tonn. Det ble umiddelbart bygd tak over båten for å beskytte mot nedbør, sterk sol og dessuten for å gi bedre arbeidsforhold.
Båten ble i 1997 flyttet på området, og et nytt og bedre overbygg ble montert.

Dokumentasjon
For å ta seg av dokumentasjons-arbeidet i forbindelse med restaureringen av «Folkvang» (FV), opprettet Astafjord Kystlag (AK) en gruppe bestående av fire medlemmer til å forstå dette arbeidet. Alle med forskellig bakrunn, men med en felles interesse for dokumentarisk arbeide. Gruppens medlemmer har vært tilknyttet Skånland museum i forskjellige styreverv. Dette har vært en spesiell fordel, da det har vært enkelt å få låne materiale fra andre museer nårman selv er tilknyttet et museum.

Premissene for folkvang-prosessen var:
1.    Føre båten tilbake til original versjon slik den ble bygd i 1911 – 12.
2.    Båten skulle etter restaureringen brukes av kystlaget til turer med betalende passasjerer for å dekke båtens vedlikeholdsutgifter, til representasjonsformål og delta i stevner etc.

Vår førset oppgave var å planlegge vårt arbeide fremover, og å sette dette opp i en prioritert rekkefølge som i store trekk fulgte kystlagets fremdriftsplan for arbeide med båten, slik at gruppens oppgaver ble prioritert i en rekkefølge som sikret at vi hele tiden kunne være i forkant av restaurerings-arbeidet.
Oppgavene ble prioritert i følgende rekkefølge:

Båtens generelle tilstand ble vurdert av profesjonelle båtbyggere sammen med oss. Ut fra dette ble det satt opp en framdriftsplan for restaurering av skroget.

Oppmåling og kontroll av alle hoveddimensjoner for å undersøke om at var endret. Dette ble sjekket mont linjetegning.
Båten fremsto som et tomt skall der alle styrkedelene var inntakte. Deler av det originale dekket med  romluke og en del av den opprinnelige garneringen var også på plass.
Vi fant innhakk i bjelkevegerne etter skottplasseringene, masterfundamenter, dørk, nedgangsleidere. I tillegg til andre spor som kunne gi oss et bilde av hvordan båten hadde vært innredet.
Det så ut som den opprinnelige hovedstrukturen var inntakt – kjøl, kjølsvin, spant, noen dekksbjelker, ca 20 røtter (kne), noen få rekkestøtter, bjelkvegere og livholter.
Forstevn var skiftet og nytt av eik var montert på slutten av 80-tallet. Vi valgte å beholde dette som et synlig tegn på båtens vedlikehold opp gjennom tidene.
I tillegg var det montert nye dobble dragere (livholt) fra omtrent midtskips og akterover for å forsterke rundt motoren. Disse ble også beholdt pga den ekstra avstivningen de gir.
Ellers var mesteparten av spantene i god stand, bortsett fra de øvre delene som var ødelagt av vannlekasjer fra dekk og rundt rekkestøtter. Disse ble skiftet ut med nye der det var nødvendig. Skjøtene innbyrdes på spantene var sammenbundet med stålskinner med en bolt i hver ende.
Rekkestøttene var som vanlig, forlengelser av spantene. Bare to av de originale hadde ovelevd, resten var skiftet etterhvert som de hadde knekt eller blitt skadet.
Dekket var kappet for- og akter i forbindelse med oppbakking, og det som gjensto midtskips var i dårlig forfatning, slik at dekket i sin helhet måtte erstattes med nytt.

De av dekksbjelkene som så ut være originale hadde store råteskader i toppen slik at det ikke lenger var hold for spiker. Vi ble derfor nødt til å skifte samtlige dekks- og stikkbjelker. En del av disse bjelkene var dessuten blitt kappet og så lasket sammen igjen – uvisst av hvilken grunn.
Dekket var blitt hevet med kiler ute i borde slik at det var jevnt med skandekket.
Det nye dekket blir som på originalen, med 3″ skandekk og 2″ dekksplank.

Huden hadde tildels store råteskader slik at det var nødvendig med omfattende utskiftninger – ca 90%. I tillegg hadde båten fått en større innstuvning på styrbord baug, muligens da den sank ved Gressholmene i Oslofjorden. Her måtte vi også skifte ut det meste av spantene. Ellers har vi beholdt det som var bra av huden.

Hudplankene festet med gjennomgående trenagler i hvert spant i tillegg til galvanisert skipsspiker. Det var også trenagler i hver plankestøt – plassert midt i støt slik at den festet begge plankene.

Bakker for- og akterut ble sannsynligvis påbygd i 1934. Ny casing med styrehus ble bygd på 50-tallet. Ellers var det skiftet motor flere ganger, så motorfundamentet var ikke originalt.

Alle detaljer ble fotografert, og vi laget skisser med mål av det som måtte skiftes ut, slik at det kan koieres seinere. Alt av innfesting ble også avtegnet.

Vi førte systematisk loggbok gjennom dette innledende arbeidet for å sikre at ingen detaljer gikk tapt etterhvert som restaureringen skred fram.
Som det framgår, har vi vært nødt til å foreta ganske omfattende utskiftninger under resataurerings-arbeidet. Vi har hele tiden foretatt evalueringer mellom de antikvariske verdier og krav til sjødyktighet.
Som hovedregel her, har vi kun skiftet det som har vært helt ødelagt, enten  ved fysisk skade eller av råte, og som følge av dette ikke lot seg reparere. Ellers har vi beholdt mest mulig av det originale.
Deler av skroget har fortsatt skader, men ikke av en slik karakter at de er blitt vurdert som kritiske for sjødyktighet og sikkerhet. Disse delene vil i fremtiden bli holdt øye med, og tilstanden vurdert under periodisk vedlikhold.

Dokumentarisk materiale

Folkvang

Dette bilde er fra 1917-1918 tatt i Vallersund. Folkvang var på storsildfiske på Trøndelagskysten under første verdenskrig. Folkvang var utstyrt i Vallersund, og fikk mannskap der fra. Skipper var Elias Rønne fra Vallersund. De andre på bilde er ukjent. Brutto fangst det årt var 8700hl storsild.

Det ble lagt mye arbeide i framskaffelse av dokumentarisk materiale som underlag for restaureringen.

– Original linjetegning med alle hoveddimensjoner og masteplassering.

– Byggekontrakt med beskrivelse av båten. Byggemetoder, innredning, rigging m/seil,
utrustning, motortype og materialvalg etc.

– Kontruksjonstegninger som viser byggemetoder og detaljløsninger på tilsvarende
båttype i samme tidsperiode.

– Fotografier av båten i perioden 1913 – 1916, altså før ombygningene ble foretatt.

– Skrogmodell av søsterskipet M/K «Ellen Katharina» av Renså.
Skandfers spesielle utsmykning av rekkekledningen og mange andre interessante
detaljer vises her, bl.a samsonposten til baugspydet med kne oppe på dekk.

– Korrespondanse mellom båtbygger og reder der forskjellige løsninger blir diskutert
og avklart.

– Arbeids- og materialprotokoller fra båtbyggeriet som seinere utførte ombygningene.

– Intervjuer med flere personer som hadde vært mannskap ombord, eller hadde
annen tilknutning til FV.

– Utstyr fra båten som var demontert og oppbevart i forbindelse med moderniseringe,
og også utstyr fra 1912 – 1920 som hadde stått på båter bygd etter same tegning.
Her kan nevnes: Mesteparten av riggen, delene til original ankervinsj, klyss, deler av
rekka, skylights og mye annet.

– Vi hadde også gode fotografier av flere andre skandferbåter fra samme periode og
av tilsvarende størrelse og utførelse.
Nils Skandfer bygde mange båter etter samme linjetegning, og med nesten identisk
dekks-arrangement og utrustning.
Vi kunne se av fotografiene at utførelse på overbygg, nedgangskapper, skrog og
riggdetaljer varierte svært lite fra båt til båt. Dete var nok gjort med hensikt for å
rasjonalisere byggearbeidet.

Skandfer hadde i hektiske perioder 8 – 10 båter på beddingene og ved utrustnings-
kaien samtidig.
Etter at vi hadde studert det doumentariske materialet som var da var tilgjengelig,
mente vi at vi med rimelig sikkerhet ville kunne gjenskape «Folkvang» slik den
fremsto da den ble hentet av rederen, Johannes Selevold fra Andenes (Nordmela?)
en maidag ? i 1912.

En 100% nøyaktig kopi ville være et urealistisk mål, fordi alt av overbygg og
innredning (bortsett fra romluka) var borte, men hvis vi tillot et lite slingringsmonn på
enkelte dimensjonrer der vi bare hadde omtrentlige holdepunkter, ville vi likevel få
fram en nære nok kopi av båten. Den ville bli umiskjennlig FV, og alle detaljer som
kjennetegnet skandfers båter ville være samvittighetsfullt kopiert og tatt vare på.
En annen viktig grunn for at vi valgte å restaurere FV til original versjon, og ikke til
en so-calls utgave som ellers er så vanlig, er båtens historiske betydning.
Nils Skandfer lå i fremste rekke da det før århundreskiftet ble klart at
nordlandsbåten hadde utspilt sin rolle som hovedfartøytype for de nord norske
fiskeriene.
Moderne brukstyper, større aksjonsradius og økende krav til sikkerhet for fiskerne
tvang gradvis fram en endring under hans læreperiode hos Colin Archer. Skandfer
hadde nok sett  fordelene som den engelske kuttertypen bød på, og da han
etablerte seg i Kulstadsjøen i 1903, var det nettopp den rettstevnede kutteren som
viste seg å være den best egnede, og som kom til å dominere de nord norske
fiskefeltene i det neste halve århundret.
«Folkvang» er en typisk representant for denne båttypen, bygd for seil og motor,
utrustet for dory-drift med line og juksa på Lofoten og Finnmarka.

Nils Skanfer bygde totalt ca 275 båter, men bare en hådfull av disse har overlevd
etter kondemnerings-bølgens herjinger på 60-tallet.
De båtene vi har kjennskap til, har alle blitt ombygd og modernisert, eller er bygd på
et tidspunkt da motoren var framdriftsmidlet, og selbåtems slanke skrogform var et
tilbakelagt stadium.
«Folkvang» er, tiltross for motoren, bygd som seilbåt, med skarpt forskip i vannlinja,
utpreget «vinglassformet midtspant og slake vertikaler i akterskipet, for å gi minimal
motstand i sjøen. Den er ikke så skarp i overgangen mellom forstevn og kjøl som
den engelske kuttertypen, så Skandfer har tydeligvis offret noe av bileggings-
egenskapene til fordel for lettere manøvrering under stagvendinger i trange sund og
i travle havner.
FV er dermed kanskje den eneste av Nils Skandfers båter fra den egentlige
overgangsfasen fra nordlandsbåten til dekkede fartøyer, som blir tilbakeført til
original utgave, og etter vår mening er det nettopp dette som gjør båten så historisk
viktig for landsdelen. Den vil bli utstyrt, rigget og seilt som i 1912, og på nytt
oppsøke sine gamle jaktmarker på de nord norske fiskefeltene.

Praktisk arbeide

Dokumentasjonsgruppa brukte nå all tilgengelig informasjon til å lage et generalarrangement av båten. Dette er blitt en slags «levende dokument» fordi vi stadig kommer over nye opplysninger gjennom intervjuer, slik at detaljer må endres, og nye biter faller på plass. Bl.a er motor-instalasjonen ennå ikke avklart. Vi har en 30 HK Union fra omtrent same periode, det er ikke den originale, men er vurdert til å være akseptabel inntil videre. I tillegg mangler ennå spesifikke opplysninger om innredningsdetaljer og dekksutrustning. Her må vi muligens bruke «typiske løsninger» fra Skandfers tegninger av andre båter fra samme periode. Men de store trekkene er på plass. Vi kan legge dekk, bygge overbygg og nedgangskapper. Montere lugar, maskin og kahytt-skott samt legge dørk. Alt dette er vi rimelig sikre på innenfor de aksepterte små slingringsmonn.
Vi har kjennskap til fargevalg på innredningen, ådring av dører og skap. Her kan nevnes at vi vil lage malingen selv, etter gamle metoder.

Riggtegning er ennå ikke utarbeidet, men dette arbeidet kommer snart igang. Masterpasering har vi fra linjetegning, dessuten kan riggdimensjonene skaleres og kontrolleres fra fotografier.
Riggtegningen har i flere henseende innvirkning på dekks-arrangemetet forøvrig, plassering avstag og vant, løyganger, blokker etc, så dette vil bli avklart raskt. Til dette arbeidet vil vi søke hjelp hos en seilmaker.
Skandfer utarbeidet svært få riggtegninger til sine egne båter, så vi har lite å støtte oss til her, men vi har mange gode og detaljerte fotografier som viser alle detaljer av riggen på FV. Disse blir til god støtte under arbeidet. Skandfer hadde også, som vanlig var, sin egen spesifikke mastetopp. Flere av disse er vist på et foto fra byggeverftet i Kulstadsjøen, så vi vil her få en nøyaktig kopi.

Materialvalg

Det synes å herske en allmen oppfatning om at Nils Skandfer kun brukte granmaterialer i sine båter. Det at han etablerte seg i Kulstadsjøen grunngies med
at han der hadde rikelig tilgang på gran fra Vefsn-områdets store granskoger. Når man leser hans byggekontrakter, får man et annet bilde. Av disse går det fram at han i stor utstrekning brukte furu som byggemateriale.
I «Folkvangs» byggekontrakt er da også furu spesifisert som byggemateriale. Det går også fram at han benyttet seg galvanisert spiker, stål til innfestninger og  kjetting etc.
Dette kunne han bestille ferdig fra leverandører.
Når det gjelder beslag til rigg o.l, hadde han en lokal smed som underleverandør og det er lite trolig at det ble galvanisert, men vi vil undersøke dette nærmere.’

I Mosjøen lå Nes trelastbruk, og her kunne Skandfer bestille de trematerialene som ikke var lokalt tilgjengelig. Bl.a vet vi at han kjøpe rotemner til røtter (kne) her.

Vi har hentet vårt eget furuvirke fra Skoddeberg-skogens rike furuskog. Denne er av spesiell god kvalitet, stor, rettvokst, og med greinkronen godt oppe på stammen.
Det har i uminnelige tider vært hentet båtbygnings – og husmaterialer fra dette området. Vi har også hentet alle våre rotemner her. Dette arbeidet ble behørlig dekket av NRK fjernsynet i 1996.

Eller benytter vi de gamle metoder under restaurerings-arbeide. Huden blir drevet, beket under vannlinja og kittet overvanns-

Skandfer brukte furunagler i huden. V kopierte profilen på hans nagler til vårt eget bruk, og det ble festet med kile på innsiden på samme måte som før. Vi har også hans gamle verktøy for produksjon av nagler. Dette dreieverktøyet laget han mens han bygde båter på Renså, altså før Kulstad-peroden, men profiler på naglene var den samme som seinere.
Når det gjelder dekket hadde vi opprinnelig planlagt driving og beking som på originale dekket.
Nå har vi planlagt en enkel salong-innredning i det gamle lasterommet, slik at båten blir oppvarmet under dekk. Dette vil medføre at dekket lett tørkes ut i en annen grad enn tidligere, og at beket sprekker etterhvert som dekksplankene krymper som følge av oppvarmingen.
Fra annet hold har vi hørt at man benytter syntetiske tettematerialer i dekk for å unngå lekasje-problemene. Dekket blir drevet som før, men man bytter ut beket med et mer elastisk materiale. Vi vil gjerne høre riksantikvarens syn på dette før vi tar en beslutning.
Til garnering hadde Skandfer brukt 1″ granbord med not og fjær. Garneringen var lagt helt opp mot bjelkvegerne, og hadde luftehull boret ut mellom hvert spant. Garneringen var malt i en lys blå farge i lugar og kahytt.

Rapporten vil bli utvidet og redigert etter hvert som restaureringen skrider fram og evt nye opplysninger dukker opp.

Grovfjord, 30.01.98
Nils Ursin

3 svar til Historien til M/K Folkvang

  1. Erik Braadland sier:

    Ei nydelig skute, som vi møtte under fulle seil øst for Tarva i dag den 17.juli 2019.

  2. Roger perry Jensen sier:

    Hei kom over dette bildet av Folkvang. Husker at den drev juksa fiske i lofoten vinteren 1976/77 Da leverte den hos Johanes Gylseth på Sakrisøya i moskenes kommune den hadde over bygg bak da.Flott at den blir tatt vare på

  3. Odd Einar sier:

    Hei – Jeg støtte tilfeldigvis på nettstedet deres og opplever det jeg leser spennende og imponkjørte trik og erende! Fantastisk at dere tar vare på ei flott skute på denne måten.
    Jeg er fra Vallersund og mine forfedre på farssida har vært fiskere. Jeg tror dere har feil etternavn på han som førte Folkvang under 1. verdenskrig. Han heter temmelig sikkert Elias Rønne. Han var opprinnelig fra Ørlandet, men ble gift i Vallersund. Han var en meget fargerik person som det knytter seg mange historier til. Han var flere perioder i Amerika og det sies at han bl.a. jobbet på en slepebåt, kjørte trikk og drev med boksing. Han kunne stemme blod og også ett og annet ellers som var noe omstridt. Hvis det mot formodning skulle være interessant kan jeg sende dere litt mer info om Elias Rønne. Og hvis det en gang skulle bli aktuelt å dra sørover til Trøndelag med Folkvang, må dere selvsagt besøke Vallersund. Stedet der bildet ble tatt i 1917 var sentralt i siste års Farmen på TV2. Mvh Odd Einar

Legg igjen en kommentar til Roger perry Jensen Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.